Etter dette har det vært ekstra vanskelig. Det er skummelt å tenke på at livet kan ende så raskt uten noen tegn på at det skulle skje. Det har bygd opp en slags redsel i meg at noe kan skje. Og det er vanskelig. Det var jo vondt dødsfall og skjedde som akutt hjerneblødning noe som også oppleves som traumatisk i de fleste tilfeller.
Jeg har aldri vært så ensom før enn nå. Jeg mistet min bestevenn. Min pappa.
Å jeg må kjempe for å få det tilbake, men jeg vet ikke hvordan.. for aldri får jeg pappa tilbake.
Det å leve med skade etter trafikkulykke er også veldig utfordrende. Å det gjør ikke ting bedre..
Men er det en ting jeg har lyst er det å gi opp. Er det en ting jeg ikke kommer til å gjøre så er det å gi opp..
Det viktigste nå er å få små hverdagsgleder som kan lyse opp. Få livskvaliteten tilbake. Oppleve den solen som er ute nå. Oppleve både regn men også at fuglene synger. For det er slik livet er. Helt uforutsigbart, men også så nydelig når man klarer å se det.
Det å leve uten pappa får jeg ikke til. Men pappa lever alltid i hjertet mitt. Og da lever vi sammen. For jeg er pappas minstejenta. Jeg er mammas minstejente. Og hundene mine er så enormt viktige. Og uten de personene og hundene hadde jeg ikke klart det. Men med de klarer jeg å få drømmer og håp tilbake. For livet er skjørt men også så vakkert selv i mørket lyser stjernene.