Gikk langs stranden
Plukket noen skjell
Jeg visste at fotsporene kom til å skylles vekk en gang
Men jeg trang en gåtur
Jeg trang noe å gjøre
Jeg følte det
Men ja
Det skylles alltid vekk
Det er litt slik som på jorden
Det kan føles helt ubetydelig
Å være her
Men her er jeg
Jeg gikk noen skritt til langs havet
Havet er vakkert
Jeg tok et dypt drag til
Så opp mot himmelen
Tenkte på noen som hadde gått vekk
Gikk litt til
Stoppet
Så bak meg
Ja fotsporene var borte
Gikk litt lenger vekk fra havet
Kanskje i håp om at de skulle vare litt
Fotsporene altså
Jeg hadde lyst å ha betydning her på jorden jeg også
Men ingen visste jo hvem jeg var
Alle går jo alltid forbi
Uten å smile
Eller si et hei
Jeg syns det er en rar verden
For her er det mange mange mennesker
Men alle her har mer enn nok med seg selv
Tenk om vi alle bare hadde vært åpne
Og kunne stått opp for hverandre?
Jeg tror det hadde vært lettere
Selv om det er tøft
For hva hvis noen vet at de ikke er alene
Jeg gikk litt til
Satt meg ned ved en busk
La meg ned
Gråt og
Sov litt
En time senere
Våkner jeg av at det kommer en jente mot meg
«Unnskyld jeg så fotsporene dine og ønsket bare å gå sammen med deg» sa jenta
Jeg merket jeg fikk tårer i øynene
«Kan jeg sette meg ned?» spurte jenta
«Ja selvfølgelig kan du det» svarte jeg
«Ja tusen tusen takk fordi jeg trenger noen å gå med for ting kan være litt mørkt av og til» sa jenta
Kanskje det var en mening at jeg var akkurat her jeg var, på denne stranden. Kanskje jeg også hadde en betydning jeg også. Husk at overalt du går er du viktig.
Om fotsporene blir skyldt vekk gjør det ikke noe. For de som trang å finne de. De fant de.
Skrevet av Kristiane Særsland
