Tusen takk for alle gratulasjonene jeg fikk til 25 års dagen min♥️🇳🇴 Det betydde veldig mye! Det var en som jeg savnet veldig, og måtte besøke. Jeg satt blomster på graven hans. Han visste hvor mye 25 års dagen min betydde for meg! Jeg var hans lille prinsesse! Det har ikke vært lett de siste årene med sykdom og skade etter trafikkulykken. Jeg må ha trent meg opp veldig med både å gå men også språket. Det har ikke vært lett. Så skjer det med pappa. Jeg vet at jeg var pappas prinsesse og i går satte jeg blomster på graven hans som jeg hadde plukket men vi kjøpte også lyse rosa potterose. Han var og er viktig for meg. Han elsket at jeg kom hjem med blomster jeg hadde plukket♥️ Det var en sterk bursdag og det er aldri gitt at man får de dagene man får. Derfor er det viktig å sette pris på mennesker og vise at de har betydning! Hundene fikk stor plass i går også!♥️🥰 Større kjærlighet enn det hunder gir klarer ofte ingen å gi. Mamma var en superhelt igår. Feiret med søstrene mine, mamma og hundene mine. En så fantastisk bursdag jeg kunne få fordi jeg hadde de!♥️🥰🌺🥳

En ting vi mennesker trenger mer av er å ta vare på hverandre, se hverandre, vise hverandre respekt, vise medmenneskelighet. Vi er flinke til å klage på helsesystemet men det er fint å klage på andre ikke sant? Hvis flesteparten i verden brydde seg om litt annet enn bare seg selv og sitt tror jeg ikke så mange hadde trengt hjelp. Samfunnet har blitt kaldt. Mye ensomhet. Så før man klager bør man se inn i seg selv. Ser jeg menneskene rundt meg? Smiler jeg til han eller hun på gata? Ber jeg de hjem på middag? Kan jeg gjøre noe for noen?

Unge i dag trenger å bli sett og føle at de tilhører verden. Det er et stort tall av mennesker rundt som holder på å slutte livet sitt. Kjenner flere unge under 25 år som snart ikke orker mer. Alt de trenger er å føle at de tilhører et sted. At voksne bryr seg, ser de og motiverer de.
Kan vi ikke sammen prøve å få samfunnet varmt igjen?♥️
Jeg vil ikke miste vennene mine, men tryggheten er for svak for unge i dag… Det er ikke alltid unge kriminelle som er utfordringen, det er voksne 30+ som sier sårende ting til andre.. tenk heller enn gang til før du sier noe. Du er den voksne.
For aldri har jeg fått så mange negative kommentarer etter pappa døde. Så mye umenneskelige kommentarer. Av 40+. La oss tenke litt. Jeg har heldigvis noen som kan fortelle meg at jeg er viktig men ikke alle har det. Noen trenger også mer voksne til å si det. Mange er yngre enn meg og får slike kommentarer daglig.

Jeg poster «håper du får en fantastisk dag» på tiktok og så vidt sorgen etter pappa døde. Jeg får mange kommentarer og meldinger av folk som sier at det var alt de trang å høre.. At de aldri har hørt at noen sier det før.. Jeg får spørsmål om bilde på gata. Det burde ikke være slik. Det bør være ord alle skal få.. viktigheten av at de er her og at de trengs. Ikke av psykolog men av medmennesker!!♥️ Av deg og meg. Så la oss forandre verden nå. Og dette her bør alle klare! Bare de små tingene og være litt mer ekte♥️

Ps: jeg mener at først hvis du prøver å være der for andre på en eller annen måte kan du klage♥️

Siden pappa døde har det vært utrolig tøft. Hver eneste dag kan og er ofte utfordrende. Det å miste en pappa, en bestevenn i tyveårene var ikke lett. Det skjedde så enormt fort. Ved middagsbordet faktisk når vi snakket om hvilke dessert vi ønsket til julaften. Så skjedde det ingen forventet..

Etter dette har det vært ekstra vanskelig. Det er skummelt å tenke på at livet kan ende så raskt uten noen tegn på at det skulle skje. Det har bygd opp en slags redsel i meg at noe kan skje. Og det er vanskelig. Det var jo vondt dødsfall og skjedde som akutt hjerneblødning noe som også oppleves som traumatisk i de fleste tilfeller.

Jeg har aldri vært så ensom før enn nå. Jeg mistet min bestevenn. Min pappa.
Å jeg må kjempe for å få det tilbake, men jeg vet ikke hvordan.. for aldri får jeg pappa tilbake.

Det å leve med skade etter trafikkulykke er også veldig utfordrende. Å det gjør ikke ting bedre..
Men er det en ting jeg har lyst er det å gi opp. Er det en ting jeg ikke kommer til å gjøre så er det å gi opp..

Det viktigste nå er å få små hverdagsgleder som kan lyse opp. Få livskvaliteten tilbake. Oppleve den solen som er ute nå. Oppleve både regn men også at fuglene synger. For det er slik livet er. Helt uforutsigbart, men også så nydelig når man klarer å se det.

Det å leve uten pappa får jeg ikke til. Men pappa lever alltid i hjertet mitt. Og da lever vi sammen. For jeg er pappas minstejenta. Jeg er mammas minstejente. Og hundene mine er så enormt viktige. Og uten de personene og hundene hadde jeg ikke klart det. Men med de klarer jeg å få drømmer og håp tilbake. For livet er skjørt men også så vakkert selv i mørket lyser stjernene.