Det er så mange grunner til at mennesker kan grue seg til 17 mai. Det er en uvanlig 17 mai i år. Som innlegget jeg skrev tidligere i dag har vi alle ulik historier. Alle har opplevd sine situasjoner og hendelser. Noen har hatt det veldig travelt på skole, jobb og hjemmesituasjonen generelt i korona tiden. Andre har kjedet seg veldig. Jeg har helt ærlig gruet meg til 17 mai en stund. Det å ikke møte venner og familie kan være en stor utfordring. Det er så mange forventninger om å være med de jeg er glad i akkurat i dag. Om du er med mennesker du ville feire med eller sitter alene, kanskje for tiende gang eller første gang må du vite at mennesker bryr seg om deg. Det kan være så vanskelig når alle har sin historie. For noen kan 17 mai være den beste dagen noen gang, men for andre kan akkurat denne 17 mai dagen være vond. Det er kanskje mange som ikke har møtt familie og venner i dag. Noen som hadde forventninger som ikke inntraff, eller forventningene gikk mye bedre enn forventet. Kanskje noen har feiret 17 mai alene. Kanskje med vilje, kanskje ikke. Men jeg vil si at du er fantastisk. Ikke mist håpet. Mange ganger har mennesker tenkt at det ikke kommer til å gå bra, meg inkludert. Hvorfor sier jeg det slik? Jo fordi jeg faktisk bare er et menneske. Et håp å være selv i stormen kan være utrolig vanskelig. Men i dag har vi hatt flagget som er rødt, hvitt og blått. Kanskje du har viftet med det, kanskje ikke. Men det er mange som var på Eidsvoll og skrev under på grunnloven som hadde ulik historier også. Jeg vet ikke hva de gikk i gjennom i livet sitt, men en slik grunnlov kan ikke skrives av mennesker uten livserfaring. Husk det når du sitter hjemme og kanskje ser på dagen som har gått. Jeg er heldig som fikk en god dag, selv med litt utfordringer som en vanlig dag er. Det er alltid forventninger som ikke inntreffer. Mennesker jeg bryr meg om som ikke sier hei. Ikke spør hvordan det går, ikke svarer på meldinger. Men det er også mennesker som virkelig spør hvordan det går. Det er ikke lett å se positivt hele tiden. Det klarer jeg ikke. Om jeg får en liten kommentar kan det ødelegge mye av et menneskets dag har jeg erfart. Både for meg og andre. Mennesker som ikke sier at de ikke blir satt ut av ignorering eller vonde kommentarer tror jeg ikke helt er ekte eller innsett det selv. Men det er slik jeg er kanskje. Det er så godt å vifte med flagget og tenke at mennesker har kjempet for vår frihet. Nå er det vi som skal kjempe videre for vår og andre menneskers frihet. Tenk at vi kanskje kan gjøre en forskjell i andres liv og ikke minst oss selv. Det er stort det! Det er et håp selv i stormen!
