Historie: En utfordrende jul
Hjertet mitt dunket. Jeg kjente jeg ikke ønsket å være her. Ikke visste jeg hvor jeg skulle dra hen eller. Jeg kikket rundt meg. Alle var så glade. Handlet julegaver og slikt. Jeg har selv ikke fått en eneste julegave. Ikke i hele mitt liv. Jeg var ikke ønsket av verden, bare foreldrene mine. Jeg får da ikke noe. Jeg er tross alt et barn ikke noen ønsker seg. En 12 åring som snubler hver gang.
Som ikke klarer å knyte skoene sine. En som blir kjeftet på hele tiden. Som kommer møkkete hjem. Eller hvertfall da jeg hadde et hjem.
Jeg satt meg ned ved søppelkassene. Det var der jeg tilhørte, og det var stille her. Ingen kunne si noe dumt til meg bare meg selv. Her luktet det vondt, akkurat som meg. Jeg var jo uansett på rømmen. Men ikke på rømmen etter å gjøre noe galt men å finne meg selv. Er det ikke det vi alle er? Prøver å finne oss selv. Jeg kjente noe vått rant ned på kinnet mitt. Det smakte salt. Jeg var våt rundt øynene mine. Ja det var tårene mine. Jeg samlet de i hendene mine men de ble borte med engang.
Jeg hørte noen skritt, så noen skygger og i neste øyeblikk var alt mørkt. «Hei hva er det du driver med a?» spør en guttegjeng som står ovenfor meg.
Jeg slet med å puste. Jeg reiste meg opp, og løp så raskt jeg kunne men det gjorde så vondt i beina, de slo og sparket etter meg men til slutt lot de meg være. Jeg løp haltende videre.
Hva er livet verdt egentlig? Hvorfor er jeg her? Og er det noe vits?
Hvorfor kan jeg ikke være alene ved søppelkassene engang? Kanskje flere er på rømmen for å finne seg selv, selv i mørket og kulden. Det var bare tåket over meg. Den eneste grunnen til at jeg var her var at jeg lette etter noen som brydde seg. Jeg tok et dypt pust. Og så rundt meg. Ingen ville vist ha meg. Jeg hadde en fyrstikkeske med fyrstikk. Jeg tente det og det varmet i hånden. Jeg følte meg på en måte så kald og håpløs. Jeg fikk ikke til noe her i verden. Jeg så opp. Det var mørkt, men jeg så én stjerne på himmelen. Det var nok mamma og pappa. Her skulle jeg bo, her på gaten. Selv om det var mørkt og kaldt var det greit. For det var vist noen som ønsket jeg skulle være her likevel. Det var min familie. Uansett om jeg bor i kulden ute så er det verdt det, familie kan være langt unna. Men jeg er sikker på at de ønsket meg her. Og her skal jeg bli. Til jeg finner min andre familie som også gir plass til familie nummer en. Kanskje jeg hadde betydning likevel
Det eneste jeg ønsker meg er et hjem og en familie som tåler meg akkurat slik jeg er. Men kanskje det er for stort å spørre om. I denne store verden. Når jeg ikke var ønsket engang.
Husk at det er folk som har det utfordrende i julen også.
Fått tanker om det fra media. ikke basert på en sann historie men antar at noen der ute har det slikt.