I dag har det vært en dag jeg ikke har skrevet noe på bloggen. Jeg tenkte virkelig å begynne et innlegg i dag tidlig, men det ble ikke noe av. Jeg og mamma var på en biltur og fikk oppleve mye. I det siste har det vært veldig få opplevelser med familien generelt. Men det er ikke det jeg skal skrive om i dag. Det jeg skal skrive om har jeg vurdert i en lang periode og skrive om. Jeg har gått frem og tilbake i tankene om det er lurt med et slikt innlegg. Tenk om jeg ripper opp i andres følelser! Det hadde vært noe av det verste jeg kunne gjort! Jeg hadde ikke tenkt å skrive dette. Men i dag følte jeg virkelig at det var noen som hadde behov for å høre dette. I dag var jeg og mamma ved Utøya. Vi tenkte å kjøre forbi, fordi det er utrolig vondt det som har skjedd der 22 juli 2011. Men så fikk jeg en følelse av at jeg skulle spørre mamma om å kjøre tilbake. Hun spurte om jeg var sikker. Og jeg svarte ja. Det var veldig vondt når jeg var der. Vi kjørte ned og så på øya fra avstand. Jeg syns det var forferdelig vondt, og jeg fikk sannsynligvis nesten ikke puste. Jeg var ikke en av de som var på Utøya. Jeg tenkte på de etterlatte både de som var der og familie. Jeg tenkte på virkelig så sterke dere er! hvor mye håp dere hadde! Uansett i det vonde så er det sterke. Det har sannsynligvis vært alt annet enn lett. Men dere er helt fantastiske mennesker. Dere er virkelig inspirasjon. Jeg kan aldri forstå hvor tøft det var, men når jeg så på øya er jeg så glad dere har vunnet den tilbake. Det at vi må vise kjærlighet fremfor hat. Jeg tror mange ikke helt tørr å spørre dere om det går bra. Jeg tror mennesker er redde for at de skal gjøre vondt verre. Også jeg. Men jeg ville bare si at selv om det nå snart er 9 år siden alt skjedde, så er dere fortsatt i tankene mine. Jeg forstår at det kan være vondt. Jeg er ikke en fagperson som kan si noe som får deg til å føle deg bedre. Jeg er ikke en person som egentlig har ord til noe av det dere har opplevd. Jeg aner ikke hvordan situasjonen er. Men jeg kan tenke hvor hardt dere har kjempet, og at noen av dere fortsatt kan ha vanskeligheter etter det. Men jeg vil spesielt si at du er sterk! Jeg er glad at akkurat du lever! Jeg tenker at du har hatt mye kamper psykisk og fysisk. At du har måtte prøve å virkelig tro at det ikke kommer til å skje igjen. At du må ha kjempet mye. Du som er etterlatt og du som fortsatt lever. Jeg skulle ønske at alle de som døde fortsatt lever. Men jeg vil bare si fra meg selv og fra hele Norge. Vi bryr oss om deg fortsatt, og vi glemmer deg ikke. Vi er her for deg! Selv om vi ikke alltid kan forstå så er vi her. Tusen takk for at du leste innlegget. Det ble ikke slik jeg ønsket, men jeg håper virkelig du fikk noe ut av det. Også som sagt er ikke jeg den som bør uttale meg men jeg følte virkelig at noen trang å høre det. Det er bare dere som kan sette ord på det, og dere som forstår hvordan det var. Jeg tenker at å si at jeg er her er noe av det viktigste jeg kan si. Og husk hvis du trenger å høre andre ord si ifra til noen. Hvis du trenger å oppleve noe nytt si ifra til noen. Hvis du trenger mennesker si ifra til de du stoler på. Vær der for hverandre. Dere er ikke glemt! Jeg bryr meg om deg.