Jeg studerer spesialpedagogikk. Spesialpedagogikk handler om mennesker og hvordan hjelpe mennesker så godt som mulig i utdanning, arbeidsliv og egentlig er det behov for spesialpedagogikk på de fleste plasser med mennesker. Mennesker opplever vanskelig ting. Noen opplever mange vanskelige situasjoner og hendelser, andre opplever lite. Noen opplever det tidlig i livet, noen i midten av livet og andre senere i livet. Det er slik verden er. Men vi skal aldri være bekymret for det. For mange av bekymringene våre er ikke nødvendige. I denne verden er det mennesker som har noen utfordringer og mennesker som opplever noen utfordringer. Jeg har hatt mye blandet følelser fra i går. Det å tenke på at noen faktisk har det vanskelig er ikke en god følelse. Det å ville hjelpe, men ikke kunne hjelpe. Det er ingen dårlig situasjon, men det er en situasjon jeg skulle ønske jeg kunne hjelpe med. Jeg lurte også i dag på hvor mye jeg skal skrive om det, men jeg mener det virkelig. Jeg bare ville ha et innlegg til om dette. Så hvis det er for vanskelig så scroll videre vær så snill. Det er ikke meningen at dette skal være så vanskelig, og det blir siste slike innlegget på en stund. Men jeg syns det er viktig at vi mennesker får øynene opp på hverandre. At vi lærer å bry oss om hverandre. Mamma sa til meg i går at det er så fint at du lager innlegg som handler om andre mennesker, og ikke hele tiden deg selv. For mennesker trenger å sette øynene på andre mennesker og ikke bare seg selv. Det er mange i Norge som går rundt og tenker mye på merkeklær osv. Jeg vet at det kan være noen bakgrunnshistorie der, at de har det vanskelig hjemme. Men generelt når jeg var ungdom var jeg slik. Jeg elsket merkeklær og brydde meg kanskje litt mye om hvordan jeg skulle se ut. Men så fant jeg ut at det var mye mer viktige ting i verden. Plutselig kan det skje uforutsettbare hendelser og situasjoner, og da kan merkeklær være en redning for å få tankene over på noe annet, eller det trenger ikke bety så mye lenger. Jeg fikk som ungdom undervisning om at håp var noe av det viktigste i livet. Jeg skjønte egentlig ikke helt betydningen av det. De sa uten håp er det ingen liv. Jeg har først nå i det siste faktisk forstått hva de mener. For hvis du ikke har håp, da er det ingen verdi i livet. Mennesker klarer ikke stå opp, mennesker klarer ikke bry seg om andre eller seg selv, mennesker ser ikke verdien med å leve. Dette er så individuelt. Så dette er ikke fasiten. Dette er bare slik jeg har følt på det. Noen ganger klarer vi å stå frem med vår historie. Andre ganger klarer vi ikke det. Men en ting er helt sikkert. I vonde hendelser er det noen ganger noen som må bære håpet for oss. For det klarer vi mennesker ikke alltid. Det er mye å be et menneske om å ha håp. Det kan være mye å pushe et menneske fremover uansett hva som har skjedd. Det å gå med personen er det viktigste. Det å tørre å spørre hvordan det går, og det å tørre å si at ting ikke går så bra. Jeg tror mange av de som går til psykologer i dag ikke tørr å si hvordan de egentlig har det eller ikke føler seg forstått. Jeg har sett litt på tiktok og det sier ungdommer helt klart. De er redd for hva som skal skje hvis de sier noe. Hva kommer foreldrene til å si, eller hva kommer til å skje med dem. Får de hjelp til det som er vanskelig? Noen psykologer kan si at du bare må gå videre. Jeg tror det handler om å gå med de menneskene som har det vondt. Det viktigste du kan la en person gjøre tror jeg personlig er å snakke om det, la de få hjelp videre, finn ulike måter å gå småskritt med dem, og spør hvordan det har gått etterpå. Si at du er der for dem, om du er venn. Virkelig vær der for dem, og virkelig bry deg om dem. For å gå gjennom traumer eller vonde opplevelser har jeg forstått at er viktig å være der for dem. Utfordre dem men kanskje også la de gå stegene sammen med deg. De trenger trygghet, de trenger å bygge opp tillit og trenger å vite hva som skjer. Dette er så individuelt men jeg vet hvor viktig det har vært for meg at venner og familie er der. Så bare stol på meg. Spør personen hva de tenker. Noen ganger har også jeg spurt om noen kan bære håpet for meg, være der for meg, og spørre hvordan det går. Det handler ikke om å klare alt selv, det er en grunn for at det er andre mennesker på denne jorden. Vi må bare forstå hvor viktig det er å være der for hverandre, bære håpet til en person du vet trenger det, ikke dømme personer for hvordan de har det, ikke forvente at personen skal klare seg selv helt alene eller at det nødvendigvis skal gå over av seg selv. Tiden kan hjelpe. Men det er viktig at mennesker rundt også hjelper. Som noen sa til meg en gang, hvis det ikke blir bedre etter en samtale ikke bekymre deg, da har de bare ikke forstått hva man trenger hjelp til. Det er ingenting vondt om deg. Men det viktigste som sagt er at noen bærer håpet for mennesker som ikke har det lett, begynner å hjelpe dem, og være der for dem. Husk det er de som opplever det, ikke deg. Hvis ingen har sagt det til deg så kan jeg bære håpet for deg. For jeg har virkelig troen på deg og at du skal klare deg. Uansett om det går opp og ned, opp og ned. Jeg har troen på deg! Selv i mange år fremover. Det handler om å ikke gi opp. Og husk å være der for hverandre også i morgen på 17 mai. Håper du får en god 17 mai.
